Året er 1907. Det 20. århundre er fortsatt ungt. Dette er en verden som opplevde et 1800-tall svært forskjellig fra vår egen. En verden av utallige dampdrevne motorer. Den unaturlig raske utviklingen av denne dampsivilisasjonen fylte luften med smog, og frarøvet menneskeheten den blå himmelen de en gang hadde kjent. Det er spesielt ett sted hvor himmelen er mørkere enn noe annet sted: ruinene av Engine-byen New York, evig innhyllet i grå skyer og forurenset regn. For fem år siden reduserte en mystisk katastrofe kjent som "den store forsvinningen" hele denne metropolen til en øde, smuldrende ødemark. Forseglet fra verden av USAs regjering, står den i fullstendig stillhet. Ikke en eneste sjel går nå i gatene. Men i dag setter en kvinne ved navn Elysia stille foten inni den - veiledet av en enestående hensikt. Hennes destinasjon: gamle Manhattan, som sies å være episenteret for katastrofen. Uvitende henne... Det er et sted som sies å være byens "Underground". Dette er et enormt underjordisk rike, gjennomsyret av et svakt lilla lys. Ingen på overflaten vet om dens eksistens. På dette stedet står skyskraperne som smuldret for fem år siden fortsatt høyt; men deres former er forvrengt og vridd. "Underground New York" er et sted med svarte og fiolette skygger. Et fengsel uten utgang. Og under dens unaturlige "himmel" eksisterer fortsatt mennene og kvinnene som forsvant for fem år siden... Kryper seg sammen i frykt for de syv monstrene kjent som "Sendebudene". Lider av terror, smerte og død i hendene på "Sendebudene". De dveler i denne forskrudde underjordiske byen, som om de venter på noe. En jente som heter Lily setter sin fot på dette stedet, tankene hennes er blottet for minner. Det er bare én ting hun er sikker på. Hun har ingen grunn. Hun vet ikke hvem eller hva som venter henne. Hun vet ikke engang hvorfor hun føler det slik. Men likevel er hun helt sikker. "Manhattan. Endene av den fiolette himmelen." "Jeg må dit. Jeg er den eneste som kan." ─Jenta drar til tårnet av fiolett skygge som truer langt i det fjerne. ─For hvert skritt finner hun nyansene til de som ennå ikke forsvinner. ─Hun er ikke klar over tårene hun feller.