Denne historien utspiller seg i en by full av boligområder og leilighetskomplekser. Byen er hva du ville vært en pendlerby, og er et fint, rolig tilfluktssted fra kjas og mas i urbane byer. Det er ingen skyskrapere å finne, og heller ingen store boksbutikker. I stedet består bybildet av hus og leiligheter. Den har en fin, avslappende atmosfære, og det er en viss nostalgi som fyller brystet til Takeru når han ser ut av vinduet på de to. De eneste høye bygningene så å si er bygningene rundt stasjonen, eller leilighetstårnene langs den ombygde elvebredden. Her trenger man ikke løfte blikket for å se den vakre, blå himmelen. Når solen går ned om kvelden, blir fjellene i det fjerne og bakkeveien opp til skolen farget i en rød fargetone. Hvis du noen gang vil vite hva klokken er, er alt du trenger å gjøre å sjekke solen. Historien vår begynner i slutten av september. Tiden på året da en slutt på den voldsomme sommervarmen endelig er innen sikte. Det var en vanlig dag for Takeru. Han gikk rolig nedover elvebredden med vennene sine som han alltid gjør, akkurat da solen skulle gå ned. Det hele var en del av den samme daglige rutinen han var vant til. Men små endringer kan føre til at den daglige gåturen hjem endres, på måter som en dag kan komme til å fortelle en historie om kjærlighet. De var faktisk små, ikke noe spesielt. Bare de små, daglige hendelsene som vi hver og en opplever i vårt daglige liv. Det kan være øyeblikket hans øyne møtte hennes. Det kan være øyeblikket hendene deres berørte når de prøvde å ta tak i en bok. Det kan være øyeblikket hun smilte til ham, for aller første gang-- De små, minimale øyeblikkene som oppstår tilfeldig gjennom dagliglivet vårt kan være starten på magiske ting som kommer.