Opiumskrigene fra 1839 til 1842 og 1856 til 1860 markerte en ny fase i Kinas forhold til Vesten. Kinas militære nederlag i disse krigene tvang dets herskere til å signere traktater som åpnet mange havner for utenrikshandel. Da opium flommet over landet til tross for keiserlige forbud, diskuterte domstolen svaret. På den ene siden argumenterte tjenestemenn som var bekymret for de økonomiske kostnadene ved sølvavløpet og de sosiale kostnadene ved avhengighet for strengere forbud, ikke bare rettet mot kinesiske forbrukere og forhandlere, men også mot utenlandske importører. På den andre siden fremmet en merkantil interesse inkludert sørlige kysttjenestemenn alliert med lokale handelsmenn legalisering og beskatning av stoffet. Da opium flommet over landet til tross for keiserlige forbud, diskuterte domstolen svaret. På den ene siden argumenterte tjenestemenn som var bekymret for de økonomiske kostnadene ved sølvavløpet og de sosiale kostnadene ved avhengighet for strengere forbud, ikke bare rettet mot kinesiske forbrukere og forhandlere, men også mot utenlandske importører. På den andre siden fremmet en merkantil interesse inkludert sørlige kysttjenestemenn alliert med lokale handelsmenn legalisering og beskatning av stoffet. Debatten raste i rettskretser på begynnelsen av 1800-tallet da fraksjoner stilte opp beskyttere og presset frem deres favorittpolitikk. Til slutt bestemte Daoguang-keiseren seg for å støtte hardlinere som ba om fullstendig forbud, og sendte den innflytelsesrike offisielle Lin Zexu til Canton i 1839.