I en tid for lenge siden bøyde Valsadia seg etter viljen til Logothoi, store avkom av trolldom som brukte selve skaperverkets ord og formet land, hav og himmel like etter deres innfall. Syv i alt skar hver Logos ut sitt eget territorium fra beinene på det nye kontinentet, og brakte gjennom sin magi orden i et utemmet land. Deres regjeringstid skulle imidlertid ikke være evig - Ettersom tiden gikk, kom en blant deres til å tro at tyranniet til deres makt hadde vokst seg for stort, og i det skjulte utførte han et ritual som kastet både seg selv og brødrene hans i en steinsøvn hvorfra de aldri ville våkne, og i ett åndedrag innledet en ny æra av frihet ... og av kaos. Det gikk århundrer, og de en gang forente kongedømmene rev hverandre i et forsøk på å hevde sin egen dominans over territoriene Logothoi hadde etterlatt seg. Og slik fortsatte det, videre og videre, helt til en mann reiste seg fra ruinene for igjen å bringe orden på kontinentet. Caranos av Avashir oppsto fra sør en virvelvind eller jern og blod, hans hærer feide over kontinentet med enestående raseri. Nasjoner falt foran ham i hopetall, og alle som sto i opposisjon til hans erobring ble en etter en tvunget til å bøye kneet. Utspekulert i politikken, briljant i kamp, ​​virket Caranos ustoppelig. I løpet av tiåret var nesten hele kontinentet forent i hans imperium. To år senere døde han. På dødsleiet spurte hans forsamlede befal og hoffmenn hvem han mente å forlate imperiet til. Han sa bare tre ord: ‘Til de sterkeste.’ Og nok en gang falt landet til kaos. Nå, midt i bakgrunnen av et kontinent i uro, jager den utstøtte prinsen av en lidenskapelig nasjon etter den plutselige forsvinningen av en mystisk, langvarig stamme, etter tåkete fragmenter av en profeti som forkynner en usikker skjebne for det nå kongeløse landet ...